Norske transportarbejdere bekymret over EU-udvidelsen

Torsdag 8. maj 2003 kl: 00:52

(OSLO) - Skrekkscenariet er det vesttyske transportforetaket Willi Betz, som nå er etablert i 13 land. Hvis vi skal tro på selskapets egne uttalelser, er det ?bare? 65 prosent av foretakets 6 500 ansatte i EU-landene som er østeuropeere. Det som er sikkert, er at lønninger ligger på rundt 5 000 kroner i måneden, og at selskapet erobrer stadig større deler av den europeiske godstransporten på veg, siger forbundsleder Per Østvold.

»EUs utvidelse østover ? utfordringer for norsk transport og næringsliv
Europa er i endring; EU vil bli utvidet betraktelig i nær framtid. Utvidelsen med de 10 potensielle medlemslandene Polen, Ungarn, Tsjekkia, Latvia, Litauen, Estland, Slovenia, Slovakia, Kypros og Malta vil trolig tre i kraft i 2004. Hva vil skje når disse lavkostlandene kommer inn i EU/EØS?

Av PER ØSTVOLD , innledning holdt på debattmøte i Polyteknisk Forening 6. mai 2003.
For et par uker siden hadde jeg gleden av å høre et foredrag av Niclas Bruun, som er professor i arbeidsrett ved handelshøgskolen i Helsingfors. Hans konklusjon var at EUs utvidelse østover vil få større konsekvenser for svensk fagbevegelse enn de konsekvenser det fikk da Sverige ble medlem av EU.
Niclas Bruun er spesialist i arbeidsrett og er følgelig opptatt av hva som vil skje med lønns- og arbeidsvilkårene. Han er overbevist om at utvidelsen vil føre til økt press på tariffavtalene. Og han frykter for framtida til den europeiske sosiale modellen.
Niclas Bruuns synspunkter er interessante fordi de står i skarp kontrast til det offisielle Norges positive holdninger til EU-utvidelsen. Utenriksdepartementet la i mars 2001 fram en rapport etter å ha kartlagt mulige virkninger og utfordringer for Norge og norske interesser i forbindelse med EUs utvidelse. I rapporten sies det at ?EUs utvidelse forventes å ha positive konsekvenser for Norge, som for resten av Europa?.(1)
I de fleste norske næringslivskretser møter vi de samme positive holdningene. Det legges ensidig vekt på at næringslivet får tilgang til nye markeder. Økt konkurranse bekymrer lite. Og faren for økt press på tariffavtaler og sosiale standarder oppfattes ikke som noe negativt.
Jeg synes at disse holdningene ikke bare er blåøyde, men at de også vitner om mangel på sosialt ansvar.

Politikens minikonvent
Da er det mer interessant å følge den danske avisa Politikens Minikonvent, som nylig la fram et sluttdokument, et ?Slutspill om Europas ansvar? (2). I flere måneder har avisas eget EU-konvent diskutert framtidas EU, og mange av synspunktene er absolutt av verdi for vår debatt.
Politikens EU-konvent, som i sine grunnholdninger er positive til EU, er bekymret over det demokratiske underskuddet i unionen, og de konkluderer med at det er Europas ansvar å bringe demokrati inn i globaliseringens tidsalder. Men utviklingen går i motsatt retning, sier konventet, og viser spesielt til fremmedgjøringen overfor politiske beslutninger. Og de etterlyser visjonære ledere.
Konventet slår fast at hvis EU i framtida skal gi mening for flere enn næringslivets og finanslivets eiere og ledere, må EUs borgere sikres mot sosial dumping ved at det fastsettes sosiale minstestandarder.
Konventet peker dessuten på behovet for et handlekraftig Europa, som på en troverdig måte kan utfordre og påvirke i en sterkt forandret verdensorden hvor USA er eneste supermakt.
Dette er synspunkter som det er verdt å ta med seg, fordi det er en tendens i Norge til å redusere enhver debatt om EUs utvidelse til en diskusjon om markedets velsignelser. Men hvis vi ikke kan se at livet bør ha målsettinger ut over markedsliberalismen; hvis vi ikke evner å se at ?marked? ikke er alt, og at det i alle fall ikke er problemfritt, da har det politiske og åndelige forfallet kommet svært langt!

Problemene
I Norge, som i resten av Norden, har fagbevegelsen en sterk posisjon. Vi har høy organisasjonsgrad. Vi har en sterk tradisjon for at lønns- og arbeidsvilkår skal fastsettes i kollektive avtaler ? dette i motsetning til det øvrige Europas tradisjon for individuelle rettigheter og lovinngrep. Langt på vei kan vi tale om en nordisk arbeidsrettslig modell med partssamarbeid og organisasjonstilhørighet.
Oftere og oftere utfordres vår nordiske modell av det indre markedets friheter, av den frie etableringsretten, frie kapitalbevegelser, og av den frie bevegelsen av arbeidskraft og tjenester. Bedrifter flytter til land hvor arbeidskrafta er billigere. Eller de truer med å flytte, og setter press på lønns- og arbeidsvilkårene. Eller de ansetter for eksempel tyske sjåfører, fordi de er billigere enn norske eller svenske.
Når EU 15 utvides med EU 10 til EU 25 i løpet av 2004, vil EU- og EØS-området få 73 millioner flere innbyggere, hvorav Polen alene utgjør 38 millioner.(3)
Før utvidelsen ligger arbeidsløsheten i EU på 7,4 prosent. Dette er høyt over hva som anses som politisk akseptabelt i Norge. Vi har en arbeidsløshet på rundt 4 prosent, noe som de fleste av oss mener er et stort samfunnsmessig problem. Og i vårt land har en så høy arbeidsløshet konsekvenser for lønnsvekst, boligpriser, rentenivå og pengekurs.
Men våre problemer er forsvinnende små i forhold til Polens, som i dag har en arbeidsløshet på 16,6 prosent. Estland, Latvia og Litauen, som med sine 7,5 millioner mennesker ligger tett opp til Skandinavias del av Østersjøen, har en arbeidsløshet på henholdsvis 13,5, 14,4 og 15,9 prosent. På topp blant søkerlandene ligger Slovakia med 19,1 prosent arbeidsløshet.
EUs søkerland har ikke bare høy arbeidsløshet. De har også et lønnsnivå som ligger langt under gjennomsnittet til de nåværende EU 15 og til EFTA-landene. I de østeuropeiske søkerlandene gikk fagbevegelsen i oppløsning da Sovjetunionen brøt sammen. Tariffavtalene er derfor få og av liten verdi. Og den sosiale standard og arbeidsrettslige tradisjon er oss fremmed.
Dette er fakta vi må ta med i beregningen når vi vurderer om det er grunn til å tro på økt arbeidsinnvandring til Norge fra søkerlandene. Vi kan ikke se bort fra at våre problemer de siste årene med å håndtere polske arbeidssøkere, som mer enn gjerne plukker jordbær eller utfører ethvert annet arbeidsoppdrag til lønninger og arbeidstider som Kari og Ola Nordmann bare fnyser av, vil vokse til helt andre dimensjoner den dagen det eventuelt blir fritt fram. Og den dagen er altså ikke langt unna!

Billigsjåfører
De såkalte billigsjåfører fra Øst-Europa har lenge vært et problem i store deler av EU- og EØS-området. EUs rådsforordning om attestplikt for tredjelandssjåfører, som nå er implementert i norsk lovgivning, gir en viss beskyttelse mot billigsjåførene. (4) Men attestplikten vil ikke gjelde for arbeidstakere i de 10 søkerlandene den dagen landene er medlem av EU. Dermed vil 7,5 millioner mennesker i de baltiske landene få fri tilgang til det nordiske arbeidsmarkedet ? kanskje fra dag én.
Og hvis og når det skjer, er jeg overhodet ikke i tvil om at godstransporten på vei mellom de nordiske landene og kontinentet vil bli overtatt av billige sjåfører fra søkerlandene.
Vår søsterorganisasjon i Sverige, Svensk Transportarbeiderforbund, har oppsummert at konkurrerende lastebilfirmaer i naboland som for eksempel Tyskland har omkring 20 prosent lavere kostnader enn svenske selskaper ? alt inkludert. (5) I Sverige har det derfor blitt mer og mer vanlig å senke kostnadene ved å ansette tyske sjåfører. Dette kjenner vi også til fra Norge. Men i framtidas EU vil polske og baltiske sjåfører være langt billigere enn de tyske.
I det grenseløse Europa spilles selskaper og sjåfører ut mot hverandre. Og for speditører og industriforetak som styrer det hele, spiller det ingen rolle hvor bilen er registrert eller hvilken nasjonalitet sjåføren har. Og det er ingen speditør som spør om sjåføren har tariffavtale og ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Skrekkscenariet er det vesttyske transportforetaket Willi Betz, som nå er etablert i 13 land, også i Sverige. Hvis vi skal tro på selskapets egne uttalelser, er det ?bare? 65 prosent av foretakets 6 500 ansatte i EU-landene som er østeuropeere. Det som er sikkert, er at lønninger ligger på rundt 5 000 kroner i måneden, og at selskapet erobrer stadig større deler av den europeiske godstransporten på veg.
Når jernbaneansatte i Europa aksjonerer mot dårligere vilkår, er det under slagordet ?Ikke Willi Betz på jernbanesporene?. De har sett hva som har skjedd innen veitransporten. Men Willi Betz er ikke det eneste transportforetaket som konkurrerer ved hjelp av sosial dumping. Og muligheten blir betydelig mye større den dagen det indre markedet blir utvidet til å omfatte 73 millioner nye innbyggere fra lavkostland.

Debatten om overgangsordninger
EU har vedtatt et rådsdirektiv om overgangsordninger for den frie bevegelse av arbeidskraft ved EUs utvidelse. Direktivet gir medlemslandene rett til å tillempe nasjonale regler for tilgang til det nasjonale arbeidsmarkedet i en overgangsperiode på 2-7 år. I løpet av de to første årene må det gjøres en vurdering av konsekvensene for arbeidsmarkedet. Og hvis medlemslandene vil, kan de etter eget forgodtbefinnende bestemme seg for å forlenge overgangsordningene med ytterligere tre år.
Hvis man etter fem år konkluderer med at det er risiko for alvorlige problemer på arbeidsmarkedet, kan man søke om å få utvide overgangsordningene med ytterligere to år, altså maksimalt sju år.
De som er mot at man skal benytte seg av denne retten til å iverksette overgangsordninger, benytter gjerne politiske og ideologiske argumenter. Det oppfattes som mer solidarisk å åpne EU- og EØS-landene for arbeidsinnvandring fra våre ?fattige naboer? i søkerlandene. Andre viser til faren for at vi får ennå mer svart og illegal arbeidskraft hvis vi ikke straks åpner grensene. Eller de sier som en svensk arbeidsgiverrepresentant jeg diskuterte dette med: Når man skal kupere halen på en hund, bør man ikke gjøre det i tre omganger.
Det sistnevnte er jeg enig i ? forutsatt at det er hundehalen og ikke de faglige rettighetene som det skal kuttes i.
I de nordiske transportarbeiderforbundene er det dyp bekymring for at vi kan stå overfor omfattende sosial dumping, ikke minst innen veitransporten, etter EUs utvidelse med 10 søkerland. Mange deler denne bekymringen med tanke på egne næringer, men få ønsker å iverksette overgangsordninger som kan begrense den frie innvandringen fra de nye medlemslandene.
I 2001 konkluderte det norske utenriksdepartementets arbeidsgruppe, som vurderte konsekvensene for Norge av EU-utvidelsen, med at det var ?viktig at vårt arbeidsmarked åpnes opp for borgere fra de nye kandidatlandene i samme takt som i medlemslandene?.
Samme år framsatte EFTA en politisk viljeserklæring om at det ikke var behov for overgangsordninger når det gjaldt den frie bevegelse av arbeidskraft.
Heller ikke Den Europeiske Faglige Samorganisasjon (DEFS), som har vært en pådriver for utvidelsen av EU, ønsker overgangsordninger.
Det samme standpunktet er inntatt av den norske og den svenske regjering og av norsk og svensk LO. Så vidt jeg vet, mener den danske regjering og dansk LO det samme.

Svensk utredning
På denne bakgrunn er det interessant at en utredning på oppdrag for det svenske utenriksdepartementet konkluderer med at det er behov for overgangsordninger. Utredningen ble lagt fram så sent som i januar i år (SOU 2002: 116). Her hevdes det at det ikke er noen risiko for at den seriøse arbeidsinnvandringen fra de nye søkerlandene skal bli noe stort problem. Konklusjonen er allikevel at det er behov for å benytte overgangsordninger for å beskytte Sverige mot organisert kriminalitet og utnytting av velferdssystemene.
Med fri bevegelse av arbeidskraft fra søkerlandene vil vi få økt risiko for misbruk av det nordiske velferdssystemet, hevder den svenske utredningen. Useriøse nordiske foretak kan ?selge? inngangsbilletter, dvs. nordiske arbeidskontrakter til arbeidssøkende fra disse landene. Årsaken til at det er slik, er at EU-domstolen har slått fast at en deltidsjobb på helt ned til 10 timer per uke skal defineres som arbeid. Og selv en slik liten deltidsjobb gir tilgang til hele det svenske velferdssystemet - ikke bare for arbeidstakeren, men også for hans eller hennes kjernefamilie og for arbeidstakerens og ektefellens foreldre i den utstrekning de er økonomisk avhengige av sine barn.
I den svenske utredningen konkluderer derfor med at det er behov for overgangsordninger, men bare for å unngå salg av arbeidskontrakter som gir grunnlag for utnyttelse av det svenske velferdssystemet. (6) Og metoden som foreslås, er krav om at utenlandsk arbeidskraft skal ha heltidskontrakter på svensk normallønn for å kunne arbeide i Sverige. Arbeidstillatelser skal i første omgang bare gis for ett år. Dessuten foreslås det at myndighetene skal gjøre en egen vurdering av om arbeidstilbyderen er seriøs.

Hva kan Norge gjøre?
I motsetning til Norge, Sverige og Danmark har Tyskland og Østerrike allerede har klarert at de vil gå inn for overgangsperioder. Også Finland vil gjøre dette; finnene på grunn av frykt for masseinnvandring blant annet av bygningsarbeidere fra Estland.
På denne bakgrunn er det nærmest uforståelig at den norske regjeringen ikke en gang er villige til å vurdere å benytte overgangsordninger, ikke minst fordi en liberalisering er irreversibel. Hvis vi sier nei til overgangsordninger nå, kan vi ikke angre senere. Det er før EU/EØS-utvidelsen vi må ta standpunkt til om vi vil ha overgangsordninger.
Og det vil antakelig være bedre med en suksessiv utvidelse av den frie bevegelsen av arbeidskraft enn å slippe kontrollen fra dag én. På denne måten kan vi vinne erfaringer og få tid til å bygge opp kontrollordninger, slik at de utenlandske arbeidskraftas rettigheter kan garanteres.
Alternativene til overgangsordninger er få. EØS-avtalen fastsetter at alle innbyggere i et EU/EØS-land fritt kan ta opphold eller arbeid i Norge, forutsatt at de kan forsørge seg selv. Etter tre måneder må de skaffe seg en oppholdstillatelse som viser at de fyller vilkårene for opphold.
Ett alternativ er å benytte loven om allmenngjøring av tariffavtaler, som ble vedtatt i 1993 som en sikkerhetsventil for å motvirke sosial dumping. Denne loven har hittil ikke vært benyttet. Fagbevegelsen har vært skeptisk til å ta den i bruk; ikke bare fordi den bryter med vår avtaletradisjon, men også fordi det er grunn til å frykte at allmenngjorte lønnssatser i praksis vil utvikle seg til å bli både lønnsbunn og lønnstak.
Da kan det være vel så interessant å vurdere om EFTA-landet Norge kan bruke EØS-avtalen til å stoppe sosial dumping. Artikkel 112 gir oss rett til å iverksette ensidige tiltak for å beskytte oss selv i situasjoner hvor det kan oppstå samfunnsmessige problemer. Men bestemmelsen har aldri vært brukt, og det er usikkert hvor langt den rekker.
Når dette er sagt, vil jeg understreke at fagbevegelsen har en positiv holdning til arbeidsinnvandring. Vi er opptatt av at arbeidsinnvandrernes rettigheter skal ivaretas. Sosial dumping er ikke bare en trussel mot arbeidstakerne, men også mot seriøse virksomheter og deres konkurransemuligheter.

NOTER:
1.
Rapporten, ?EUs utvidelse og konsekvenser for Norge. En kartlegging av mulige virkninger og utfordringer for Norge og norske interesser i forbindelse med EUs utvidelse?, ble lagt fram 28. mars 2001. Her heter det blant annet:
?EUs utvidelse forventes å ha positive konsekvenser for Norge, som for resten av Europa En utvidelse av det indre marked vil føre til et tettere samarbeid mellom Norge og de nye medlemslandene på de områdene som omfattes av EØS-avtalen. EUs utvidelse vil gi økt konkurranse for norsk næringsliv, men vil også skape nye muligheter ved at det indre markedet utvides. De positive konsekvenser av utvidelsen er dels knyttet til gjennomføring av et felles regelverk som skaper stabile rammebetingelser. Dels er de også knyttet til den utvikling og de endringsprosesser som skjer i kandidatlandene gjennom medlemskapet og gjennom prosessene frem til medlemskap.?
2.
Politikens nettavis 9. mars 2003.
3.
EU er blitt utvidet fra seks til 15 medlemsland siden grunnleggelsen i 1952. Den første utvidelsen kom i 1973, da Storbritannia og Danmark sluttet seg til det daværende EF. Hellas ble neste nye medlem i 1981. I 1986 fulgte Spania og Portugal etter. Med Finland, Sverige og Østerrike økte medlemstallet til 15 i 1995.
På EUs toppmøte i København i desember 2002 ble medlemskapsforhandlinger med ytterligere ti land avsluttet: Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn. Disse landene ble invitert til å tiltre EU 1. mai 2004.
Forhandlingene med Bulgaria og Romania videreføres med sikte på medlemskap fra 2007. EU vil i desember 2004 ta stilling til om medlemskapsforhandlinger skal innledes med Tyrkia, som også har søkt om opptak.
EUs utvidelse innebærer at også EØS-avtalen blir utvidet til å omfatte de ti nye medlemslandene.
4.
Samferdselsdepartementet har i brev av 12. mars 2003 til Vegdirektoratet fastsatt hvordan kravene skal etterleves i Norge: ?For utstedelse av førerattest kreves enten gyldig arbeidstillatelse eller at skriftlig arbeidsavtale i henhold til bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, jf lovens §§ 55b og 55c, foreligger. Videre kreves at lønns- og arbeidsvilkår ikke er dårligere enn det som er normalt i yrket, sml. Utlendingsforskriften av 21.12.1990 § 2 første ledd 2). For vurdering av hvilken lønn som er normalt i yrket kan overenskomst for godstransport av 2002 mellom NHO/NLF og NLFs overenskomstbundne medlemsbedrifter på den ene side og LO i Norge/Norsk Transportarbeiderforbund være et hensiktsmessig utgangspunkt.?
5.
Transportarbetaren nr. 1/02
*Ny lov om byggeri i havneområder
Folketinget færdigbehandler i løbet af de kommende uger en ny lov fra miljøministeren, der giver kommunerne muligheder for at omdanne dele af ældre erhvervs- og havneområder til nye attraktive byområder med bl.a. boliger.«
Kilde: www.transportarbeider.no